Reklamasjon avbryter ikke foreldelse

Frist for å reklamere

De fleste er noenlunde kjent med hvilke frister man har som forbruker i henhold til forbrukerkjøpsloven, håndverkertjenesteloven, avhendingsloven etc. for å reklamere når man finner feil og mangler ved noe man har kjøpt. Man skal for det første reklamere innen «rimelig tid» etter at man har oppdaget (eller burde ha oppdaget) mangelen. I praksis betyr dette senest innen tre måneder for fast eiendoms vedkommende, og enda raskere når det gjelder løsøre. 

For det andre må man reklamere innen en absolutt reklamasjonsfrist, som i utgangspunktet er to år fra man overtok det man kjøpte (typisk forbruksgjenstander), eller fem år når det man kjøpte er ment å vare vesentlig lenger (typisk kapitalvarer og fast eiendom). 

Merk altså at den «rimelige» tiden regnes fra oppdagelse, og den absolutte reklamasjonsfristen regnes fra overtakelse.

Reklamasjon og foreldelse har ulike frister

Mange er imidlertid ikke bevisste på at det også løper frister for foreldelse i henhold til foreldelsesloven, i tillegg til reklamasjonsfristene. Reklamasjons- og foreldelsesfrister ligner i praksis veldig på hverandre idet begge deler handler om tidspunkter for når et krav går tapt. Rettslig sett er imidlertid reklamasjonsfrister og foreldelsesfrister to forskjellige ting, og det gjelder forskjellige regler for både fristenes lengde og avbrytelse av disse. Man må altså holde styr på både reklamasjon og foreldelse parallelt.

Den alminnelige foreldelsesfristen etter foreldelsesloven er tre år fra man tidligst kan kreve oppfyllelse. For mangelskrav i kjøpsforhold har domstolene lagt til grunn at siden mangelen er en iboende egenskap ved det man kjøpte, allerede fra overtakelsestidspunktet, kan man i prinsippet også kreve oppfyllelse av sitt mangelskrav allerede fra overtakelse. Mangelskrav foreldes altså i utgangspunktet tre år etter overtakelse. I tillegg løper imidlertid en særskilt tilleggsfrist etter foreldelsesloven på ett år fra man fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om sitt mangelskrav.

For lett oppdagelige mangler, volder forholdet mellom reklamasjonsfrister og foreldelsesfrister i praksis sjelden problemer. Man oppdager mangelen kort tid etter overtakelse og reklamerer innen rimelig tid, dvs. noen uker. Man overholder således reklamasjonsfristene, og har fortsatt mye igjen av den alminnelige foreldelsesfristen på tre år til å komme frem til en løsning med selger.

Ikke nok å reklamere for å avbryte foreldelse

Problemet oppstår ved skjulte mangler ved kapitalvarer/fast eiendom, der den absolutte reklamasjonsfristen (fem år) er lenger enn den alminnelige foreldelsesfristen (tre år). La oss si at man oppdager en mangel, som man ikke burde oppdaget tidligere, tre og et halvt år etter overtakelse, og reklamerer innen rimelig tid og fortsatt i god tid før den absolutte reklamasjonsfristen. Igjen har man altså overholdt reklamasjonsfristene. Den alminnelige foreldelsesfristen (tre år) har nå imidlertid løpt ut, og det er nå tilleggsfristen (ett år) som løper for foreldelse. I praksis er nå altså foreldelsesfristen ett år fra man oppdaget mangelen. 

Og her kommer hovedpoenget: Reklamasjonen, som altså avbrøt reklamasjonsfristene med glans, avbryter ikke foreldelsesfristen.

Ved en del mangler kan ett år være knapt med tid dersom selger bestrider mangelen. Det kan være nødvendig å innhente sakkyndig bistand m.v. og tiden går fort mens man diskuterer med selger. Dersom selger erkjenner mangelskravet er foreldelsen avbrutt. Dersom selger imidlertid bestrider kravet, er det altså ikke tilstrekkelig at det pågår dialog om saken i kjølvannet av en reklamasjon.  Man må da innen ettårsfristen avbryte foreldelsen ensidig. Dette gjøres ved å anlegge sak for domstolene (minimum forliksklage), samt at saksanlegg for en del klage- og reklamasjonsnemnder har fristavbrytende virkning.