Meny
Som regel byr det ikke på problemer å klarlegge hvem som eier hva, og utgangspunktet er at partene står fritt til å avtale hvem som skal være eier av de enkelte gjenstandene. Ved uenighet eller uklarhet om eiendomsrett, kan det oppstilles enkelte presumsjoner:
1. Det er de reelle eierforholdene som er avgjørende for eiendomsretten, hvilket innebærer at for eiendomsrett til bolig er det ikke avgjørende hvem som står som eier i grunnboken. Det betyr ikke at innholdet i grunnboken er uten betydning, men den er alene ikke tilstrekkelig som bevis for at avtale om eiendomsrett er inngått.
2. Der eiendelen er ervervet ved eksempelvis kjøp, er utgangspunktet at det er samboeren som er avtalepart som blir eier. Står begge parter som eiere, er utgangspunktet at begge blir eiere. Men selv om bare den ene er part i kjøpekontrakten, kan det tenkes situasjoner hvor den andre har bidratt med midler til kjøpesummen. Her må man vurdere om innskuddet skal anses som et eierinnskudd, gave eller lån. Dersom det er kjøpt eiendeler til felles bruk, er presumsjonen at større innskudd er ment som et eierinnskudd og at man altså har avtalt sameie.
3. Har man mottatt en eiendel i arv eller gave, må man tolke gaveløftet eller testamentet for å avgjøre om den er i eneeie eller sameie.
En part kan stifte medeiendomsrett til en gjenstand gjennom indirekte bidrag i form av arbeid i hjemmet eller betaling av forbruksutgifter selv om den andre part har betalt hele kjøpesummen. Det sentrale spørsmålet for denne vurderingen er om parten gjennom sine indirekte bidrag har muliggjort den annen parts direkte bidrag i form av egenkapital, lånefinansiering osv. ved å ta på seg mer enn sin andel av hjemmearbeidet eller forbruksutgiftene.
På samme måte som at partene i utgangspunktet har full avtalefrihet med hensyn til hvem som eier hva, kan partene også fritt avtale seg imellom hvem som skal ha ansvaret for gjeld.
Det byr som regel ikke på problemer å avgjøre hvem som står ansvarlig for gjeld utad overfor kreditor. Hovedregelen er at en part ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre. En samboer må selv forplikte seg for å bli ansvarlig overfor en kreditor, og kreditor kan ikke ta beslag i begge samboeres eiendeler for å drive inn gjeld som bare den ene har stiftet.
Når det gjelder gjeldsansvaret innad – altså hvem som skal dekke gjelden samboerne imellom – kan det ofte oppstå spørsmål og uenigheter. Den ene samboeren har f.eks. tatt opp et lån på kr. 300 000 for å kjøpe en ny bil som brukes av begge to. Kort tid etter låneopptaket tar forholdet slutt. Her er det klart at det er den som har tatt opp lånet som blir ansvarlig utad overfor banken. Men kan samboeren som tok opp lånet kreve at den andre betaler deler av gjelden? Samboerforholdet er i seg selv ikke tilstrekkelig for å konstatere at den andre er ansvarlig innad for deler av lånet – det må foreligge et særskilt rettsgrunnlag i form av lov eller avtale.
Det fins ikke mange lovbestemmelser som regulerer gjeldsansvaret innad, men sameieloven § 9 fastsetter f.eks. at ved sameie har begge parter felles ansvar innad for faste utgifter som påløper sameietingen, f.eks. eiendomsskatt.
På grunn av samboerskapets natur faller det seg for de fleste ikke naturlig å inngå avtaler om gjeldsansvaret innad, og man oppstiller derfor ikke for store krav til avtaleinngåelsen. Det må allikevel foreligge klare holdepunkter som tilsier at partene har ment å forplikte seg i fellesskap. Det er altså ikke tilstrekkelig at bilen har vært brukt til familiens beste eller at begge parter har fått glede av bilen.
Krav på vederlag er et unntak fra hovedregelen om at hver av partene beholder sine egne eiendeler og sin egen gjeld. Man kan f.eks. tenke seg at Peder har brukt kr. 150 000 av egne midler til å finansiere et nytt kjøkken i boligen som er eid av Sofia. Han har i tillegg utført mye av arbeidet på kveldstid. Etter seks år tar forholdet slutt, og Sofia sitter igjen med en verdiøkning på sin bolig på grunn av nytt kjøkken, mens Peder er kr. 150 000 fattigere. Alt etter omstendighetene kan Peder her ha krav på vederlag.
Høyesterett har uttalt at for å ha krav på vederlag må den ene parts innsats ha tilført den annen part en økonomisk fordel som ikke er «uvesentlig». I tillegg må det være rimelig å tilkjenne et vederlag. Høyesteretts uttalelse reflekteres i grunntanken om at ethvert livsfellesskap er ytelse uten gjenytelse, og at man derfor ikke kan kreve vederlag for enhver økonomisk fordel man har tilført den andre.
Retten til å overta bolig og innbo er også et unntak fra hovedregelen om at hver av partene beholder sine egne eiendeler ved samlivsbruddet. Det kan tenkes situasjoner hvor det vil være rimelig at en annen enn den som eier boligen får mulighet til å overta den, f.eks. av hensyn til felles barn eller fordi man på grunn av alder eller sykdom har et særlig behov for å bli værende i boligen.
Husstandsfellesskapsloven §§ 1 og 3 fastsetter at dersom det foreligger sterke grunner kan en part ha rett til å overta innbo og eiendom som har tjent som felles bolig. En forutsetning er at partene har bodd sammen i minst to år, eller har hatt, har eller venter barn sammen.
Forhåndsavtale om hvem som skal overta felles bolig må vike for husstandsfellesskapsloven. Lovens § 4 fastsetter at en slik forhåndsavtale skal «tas i betraktning», hvilket innebærer at en slik forhåndsavtale ikke er bindende.
Det kan være fornuftig å inngå en samboeravtale. En slik avtale vil kunne skape klarhet i både eierforhold og gjeldsansvar og slik hindre at det oppstår uenigheter ved et senere oppgjør. En samboeravtale vil eksempelvis kunne regulere eierforholdet til boligen og slik sikre at hver part sitter igjen med likvide midler som kan benyttes til å kjøpe ny bolig ved et brudd. Den vil også kunne regulere et vederlagskrav eller eierandel som samsvarer med den andres direkte eller indirekte bidrag. En samboeravtale står man fritt til å inngå på egenhånd, men mange velger å bruke en advokat som kan bistå i å ivareta begge parters interesser.
Fyll ut skjemaet for en uforpliktende konsultasjon
Tlf. Sentralbord:
Fax:
E-post:
Kontorer: